Den norske oljen

Norge er, på grunn av olje, en av verdens rikeste land, og det landet i verden med høyest livskvalitet. Oljeindustrien er den inntektsgivende næringen for den norske staten og økonomien. Her er det salg av olje og gass fra felt og raffineri som staten selv eier, og gjennom skatter og avgifter fra private selskap som har fått tillatelse til å bore på den norske kontinentalsokkelen. Utover dette så har jo også oljenæringen ytterligere virkninger i andre næringer som, næringer som yter tjenester til industrien, samtidig som staten selv investerer i andre områder gjennom inntektene de får.

Norsk oljehistorie er ikke like gammel som andres land, det tok mange år etter krigen før oljen virkelig ble oppdaget i Norge. Det første raffineriet i Norge ble drevet av Esso og var et mindre raffineri. Det var på 60-tallet at det undersøkelser av de norske sjøområdene ble satt i gang, og i 1963 som kom loven som konstaterte at kontinentalsokkelen og ressursene som var der, hva enn de var, skulle være norsk eiendom. Norge ga konsesjonsrett et nederlansk selskap og man søkte etter olje på midten av 1960-tallet. På 70- og 80-tallet så begynte større felt å bli bygget ut etter at det ble oppdaget.

Stafjord startet i 1979, Troll Gass i 1990, Oseberg i 1986 og Gullfaks det samme året. Disse årene var helt avgjørende for den videre veksten av den norske velferdsstaten, og at Norge gikk fra å være et ganske underutviklet land, til å være ledende på flere område. Totalt sett så regner man med at at det er ca 4250 millioner standardkubikkmeter med utvinnbare oljereserver på den norske sokkelen. Eller for å gjøre det litt enklere, 27 milliarder felt. Dette tallet bare øker siden man finner nye felt og ved hjelp av ny teknologi som gjør utvinningen mer effektiv og enklere. Så det har hatt en effekt utvor bare innenfor sin egen sektor. I år så passerte Oljefondet, eller Statens pensjonsfond som det egentlig heter en milepæl. Verdien på fondet var på 1000 milliarder dollar. Det betyr at staten kan gi vær eneste norske borger over en million kroner, og har mer til etterpå.

Nå har jo også staten forsøkt å investere noe av pengene i selskap utenlands, og har til dels møtt ganske stor kritikk, spesielt siden de har investert i selskap som lager våpen, både klasevåpen og kjernevåpen tidligere, men som de nå har forbudt seg selv fra å investere i. Noen ville foreslå at det ville være langt visere å investere i infrastruktur her i Norge. Å se på måter hvordan Norge kan være verdensledende innenfor teknologi, i stedet for å komme sent til nyvinninger hele tiden. Sverige klarer det, med en mindre økonomi, da bør vel også Norge klare det. Det sier jo litt når Siv Jensen ble den første finansministeren som gjorde et uttak fra fondet, noe som ble gjort i 2016, 20 år etter at fondet ble startet. Nå er ikke 6,7 milliarder kroner mye kanskje i en slik sammenheng, men det sier litt om villigheten til staten til å investere i Norge.